VIl si det er verdt å lese

Vel da var jeg igang igjen. Ny blogg om nye ting. Eller er det nye ting. Er det noe jeg vil formidle. Eller er det bare god terapi for meg å høre tastene på tastaturet bli trykket ned som kvinner i Taliban Regimet. Jeg vet igrunnen ikke nå hva bloggen skal handle om. Men du skal ikke se bort ifra at jeg kommer til noe litt lenger nede.

Hvorfor Blogger Bjørn????

Det synest jeg var et godt spørsmål som jeg gjerne kunne svare og utdype litt. Jeg skriver ikke blogg for å underholde 1000envis av lesere der ute. For jeg vet at det nok ikke er over 2sifret tall som leser denne bloggen. Sannheten er den at jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive på dataen. Uansett hva det er så lenge jeg ikke får karakter på det. Jeg synest det er gøy å se bokstaver som blir til ord, ord som blir til setning og setninger som blir til en tekst. Det fasinerer meg litt. Jeg kan se hvor heldig jeg er som kan lese å skrive. (Om jeg kan lese å skrive kommer ann på hva du legger i det å lese å skrive. Men med mindre du har skyhøye krav så tror jeg at jeg med god sammvittighet kan si at jeg kan lese å skrive.)

En liten novelle

Regnet datt ned som vann fra en overfylt vask. Det var mørkt ute og der gikk Sven. Under alle stjernene. Han kunne selvfølgelig ikke se stjernene, men de var der. Det var en avsides skogsvei han truslet rolig på. Den mørke regnfrakken lå som limt inntill ansiktet hans. Det var ganske kjølig og han småskalv litt. Inni skogen openbarte det seg en liten hytte med små vinduer seg. Det var som en av de du ser for deg i et eventyr. Men denne var virkelig. Og det var mot den Sven var på vei mot.

Døren er brun og gammeld. Han stopper opp og ser på den. Skal han banke på. Han tenker på hva som ville skjedd. Kari ville komt ut og sett at han stod der. Men siden han ikke hadde snakket noe videre med henne så ville det kanskje vert litt rart. En varm velkomst var nok ikke det som var i vente nei. Så for å slippe det muligens pinlige øyeblikket så gikk han bare rundt til det vinduet som viste stuen.

Det var et vakkert rom. Koselige bilder på veggen. Vakkert mykt treverk som vegger. Så var det en peis med et teppe som så kjempe mykt ut foran. Han så seg selv foran den peisen. Men Kari i sine armer. Hun som lo litt av den heller labre vitsen hans. Han kunne nesten føle hennes lepper mot sine egne. Det varmet så i kulden. Men fantasien ble raskt brutt da Kari kom inn i stuen. Hun tente mange stearinlys. Det gule varme skjæret fikk det til å virke kjempevarmt der inne. Hun vandret rund i en morgenkåpe. Den var hvit og rosa. Den så ut som den var myk som en teddybjørn.

Ut fra et hjørne tok hun frem et Stativ. Det var et slikt stativ du plaserte malepapir på. DA gikk det plutselig opp for Sven at hans stod der og glodde på en nesten ukjent kvinne. "Herregud så trist." Men så kom han raskt på det han hadde lært som liten. Viss det er mørk ute og lyst inne så kan den inne ikke se det som er ute. Da er vinduet bare som et speil. Kari satte frem maleutstyret foran peisen. Hun hadde vendt seg skrått med ryggen mot ham. Det var bare det varme stearinlyset som lyste opp rommet.

Morgenkåpen skled sakte av ryggen til Kari. Den foldet seg på golvet. Det viste seg at hun likte å male i undertøyet. Sven tenkte at dette var for godt til å være sant. Men hun måtte ikke få vite at han stod der å studerte kroppen hennes. Hvordan kurvene gled om i hverandre. Hvordan sveien i ryggen endte opp i trusekanten. Hvordan beina bare så ut til å fortsette nedover. Han følte tiltrekkning. Gled sakte nermere vinduet. Ett skritt frem. Lyden av en kvist som knakk. Kari snudde seg rakt. Sven klarte ikke la blikke falle på noe annet. Han kunne ikke snu seg vekk eller gjemme seg. Men det virket ikke som hun så ham. Hun fortsatte å male på bildet. Hånleddet sveiet frem og tilbake med en myk bevegelse. Skapte små buer på papiret. Slik fortsatte det i nesten en time.

Sven kjente at han var ganske våt og kald i beina. følelsen i fingrene var nesten borte og leppene var mer blå en røde. Hetten var så kald at han bare la den bak. Håret begynte å bli like bløtt som resten av ham. Kari så tenkende opp i luften. Det virket som om hun grublet litt over maleriet. Hun kastet noen blikk ned mot det. Men så snudde hun seg. Gikk sakte mot vinduet Sven stod med. Føttene til Sven var stive og kalde så han kunne neste ikke bevege seg. Det virket ganske umuligt nå å ta de tilbaketrekkende skrittene. Men det virket ikke som hun så ham. Hun stirret litt ut av vinduet. Opp mot det venstre hjørne. Det virket som hun så opp der etter en ide. Men så kastet hun blikket ned. Hun så nå rett mot ham. Sven var sikker på at hun kunne se ham. Selv om det var lyst inne og mørkt ute. Han gjorde en liten grimase for å se om det var noen reaksjon. Men hun stirret enda bare rett mot ham uten noen annen bevegelse i ansiktet. Det hadde stoppet å regne. Skyene trakk seg bort. Sven følte seg ikke mindre ukomfortabel der han stod. Men viss han prøvde å gå bort så ville han nok tråkke på en kvist eller noe lignende. Så han viste han bare kunne stå der og håpe på at hun ikke så ham.

Plutselig så opnet stuedøren seg. Det kom et vindpust inn i rommet. Alle lysene ble blåst ut. Sven stod der ute i månelyset. Han kunne knapt se henne. Men det var et lys rett ved siden av henne som enda brant. Men hun kunne se ham. Men hun skrek ikke. Ei dekket hun seg til. Hun bare stod der og så på ham. Han så tilbake. Slik stod de å så på hverandre. Sven ventet på å bli utskjelt. Men så kom det et lite smil i munnviken til Kari. Et smil som virker som var påført av engler. Hun lente seg mot vinduet. Sven gjorde det samme. De så hverandre inn i øynene. Det var nesten magisk. Hun tok hånden sakte opp mot vinduet. La den nesten midt på, men litt til høyre. Sven kjente bare at hånden hans gled opp mot hennes. Det var som om han ikke kunne styre det. Men på en måte så kjente han at det var rett. Hendene møttes. Det eneste som skilte dem var et glassvindu. Han kjente varmen fra rommet igjennom vinduet. Hun så på ham og skakket litt på hode.

- Du vil ikke komme inn litt å varme deg litt foran peisen.

_____________________________________________________________________________________


Ideen til denne novellen fikk jeg da jeg anja og elin hadde om lys i film. Vi skulle egentlig filmatisere dette men det paste ikke for noen å filme på de tidene det krevde. Så da satt jeg igjen med ideen om en litt rar kjærlighetshistorie. Navnene er tilfeldige og har ingenting med virkelige personer å gjøre. Takk for du leste novellen.

P.S...Uansett hvem du er så må du ikke skamme deg for å legge igjen en kommentar*smlily*

posted by Bjørn Gjersvik @ 10:40 p.m.