UKM

Ja da var jeg her igjen. med ny blogg. Hva fikk meg til å skrive denne gang. har jeg noe viktig å medele som jeg nettopp fikk vite? Har jeg et budskap eller noe viktig på hjerte?
NEI

Denne bloggen er her på grunn av stor pågang og mange etterspørsler etter en Laaaang blogg. Så viss denne blir litt lang så får du ta det opp med den som bedde om det. *vinker til Liv Tone*

Men jeg kan starte med tittelen på bloggen. UKM. Ungdomens Kulturmønstring. Det har seg nemlig slik at jeg i et svakt øyeblikk i romjulen etter å ha sett litt for mye stand up bestemte meg for å melde meg på. Det var ikke en fantomhandling. jeg hadde sett plakatene rundt forbi og tenkt litt på det. men aldri tårt å ta steget fult ut etter de to siste flausene på scenen.

Men som sagt etter et svakt øyeblikk så hadde jeg vert på nettet og registrert meg og alt som skulle til for at en 19åring skulle få være med.

Nå har det seg slik at jeg får en vond klump i magen hver gang jeg tenker på at jeg skal opp på scenen igjen. husker hvor uuuutrolig ille det føltes sist gang jeg var med på noe slikt. Hvor ille det var å bli skjelt ut av publikum og hvor lang togturen hjem var. Er jeg sterk nok til å klare noe slikt igjen??? Nei, på ingen måte. Men det hindrer ikke meg i å melde meg på. Svake øyeblikk i mitt sinn er der for å utnyttes. Det virker ivertfall slik.

Så det er vel et av hovedfokuset i livet mitt for tidene. Eller. Det opptar ikke så veldig mye...Det virkelige hovudfokuset ligger nok kanksje på fremtiden og hva jeg skal bli. En ting er sikkert. Fortsetter jeg slik som nå så blir jeg nok ikke rik. Men det er jo ikkje hele meningen med livet heller. Er det vel. Det viktigeste er å finne noen å dele det med. Det gode og det onde. Penger er bare et middel som KAN bli brukt til lykke. Men ikke så ofte blir det.

Men så var det da å finne denne rette. Miss Right. (eller er det miss left siden det er mr. right????) (vitsene på ukm blir bedre en dette. TRO MEG!) uansett. Hun er flink til å gjemme seg. eller så er det jeg som kanskje ikke er den beste til å se. Og viss jeg ser så er jeg på ingen måte mann nok til å gjøre noe med det. Jeg er så utrolig sjenert når det kommer til å ta kontakt med personer jeg ikke kjenner. Jeg begynner og bli nervøs og tegn som:
*Svette
*Svimmelhet
*Stamming
*Hjernekortslutning som fører til utrolig domme utsagn
*Miste evnen til å konsentrere

oppstår. Dette er jo ingen av de 10 på topp tingene jenter flest har på listen de blir tiltrekket av. Så at menn generelt har klart å fått seg noe er i bunn og grunn for min del et under. Det er sikkert noen der ute som ikke er like håpløse som meg på den fronten.

men hvor skal jeg lete. Der er egentlig der problemet begynner. De fleste venninne mine sier at jeg må ut på byen for å treffe jenter. Det er der de henger og det er der det skal skje. Det stemmer til en viss grad. Men jeg er et menneske med litt for mange fordommer når jeg går ut på byen. Så blir jeg redd for å ta kontakt. Så er det mange jeg ikke vil bli kjent med å må konfrontere en senere anledning. Kanskje jeg ikke vil ha ei jente som er ute og fester hele tiden.

Livet er problematisk på mange måter. Men i bunn og grunn så er det kanskje ganske enkelt. Viss jeg har talmodighet så dukker hun nok kanskje opp. Rett under nesen på meg. og viss jeg ikke oppfører meg som en total idiot så kanskje hun vil ha meg.

Ha meg. Det er ganske morsomt at jeg brukte akkuratt den frasen. For der er det et lite paradoks hos meg. Jeg har relativ god fantasi, men kan aldri fårestille meg at noen er for eksempel forelsket i meg eller på noen måte kan tenke seg å være isammen med meg. (love yourself??) Så det gir meg et litt merkelig syn på hele sylamitten.

Men speaking of kjerlighet. Så kan jeg avslutte med et lite selvkomponert dikt.

I'll see you tomorrow.
Not knowing what to say.
But I won't go home with sorrow
Becouse I know you will walk my way.

Det var ikke så veldig. men det var vel noe.

posted by Bjørn Gjersvik @ 11:54 p.m.