Det siste mordet

Det siste mordet.

av Bjørn 1mkb

" Alf du må våkne! Toget går om et kvarter." Det var ni år siden Johanna sa det sist. Hun ville nok sagt det i dag og. Men nå er hun jo ikke her. Det er kaldt ute. Det er kaldt inne også, i hjerte. Etter at Johanna døde så er det som om livet ble ensformig. Det ble ikke det samme igjen. realiteten er nok at vi var mer ensformige når vi var i sammen, men det virket ikke slik. Det var som en fargerik sky blendet oss fra den grå og triste vanlige verden. Det er ni år siden den skya var der. Han unge legen som feilmedisinerte henne viste jo ikke hva han drev med engang. Nyutdanna og tror han vet alt. Han gjorde vist ikke det. Det gjør han ikke lengre heller for den slags skuld. Han måtte jo dø. Det er jo slik regelen er. "Øye for øye, tann for tann." Jeg gjorde bare det som måtte til. Det var strengt tatt en nødvendighet mener nå jeg. Han andre studenten måtte jo også dø. Han kom jo til å drepe noen han også. Jeg bare gjordet det slik at han ikke skulle gjøre den feilen. Ingen andre måtte lide slik som jeg gjorde. Det var den samme historien med den tredje også. Jeg kunne jo ikke la uskyldige dø. Jeg er jo en god og redelig mann. Jeg gjorde det som måtte gjøres for samfunnet.

Å nei toget går om 12 minutt. Jeg får hive på frakken, skjerfe og lua og komme meg av gårde. De hadde heldigvis strødd gangfeltet. Det er jo ikke bra å gå ute om vinteren når det er glatt. Spesielt ikke når du er gammel. Ungene begynner å komme i barnehagen. Den samme snille engelen står der med det blå stakittgjerdet å smiler til meg i dag og. Han får som vanlig en drops. Å se gleden spre seg er noe av det som gjør livet verdt å leve. Unntatt barnehagen så er det ganske stille om morgenen. Det er lys inn i husene, men der inne sitter det mange trøtte sjeler. Ungene som sitter oppe hele nettene med dataspill. De klarer knapt holde øynene opne. Det er den verden vi lever i. Det har vert mange aldrer opp gjennom tidene. Det var steinalder, bronsealder, middelalderen og nå trøtthetsalderen. De kaller det data alderen, men det er jo trøtthetsalderen. Du blir jo lam i nøtta av å sitte foran dataen. Få ungdommen ut sier nå jeg. Det er ikke så viktig hva jeg sier sier de." Han er jo snart pensjonist." "Han skal jo ikke leve lenge." Jeg skal kanskje ikke det, men det hindrer eg jo ikke å bry meg om fremtiden.

Togstasjonen, den er så kald og upersonlig. Alle står der og venter på toget. Ingen sier noe. Ingenting bryter stillheten, annet en en bil som kjører forbi. Toget kommer glidende inn på perrongen. Folkene er som sauer som går inn i hver sin luke. Noen setter seg noen står. Heldigvis er noen av de uskrevne reglene inntakt. Siden jeg er gammel så får jeg alltid sitteplass. Det er nesten sjokkerende med tanke på mangelen på høflighet blant dagens unge. Det viser ivertfall at det er håp. Så lenge det er håp så er det mening, og så lenge det er en mening så er det greit. Ved neste stopp kommer Jens på. Den nyutdannede legen fra universitetet. Han tror jo at han vet alt. Ikke nok med det, han tror også at hen er Guds gave til kvinner.

Toget stopper og Jens går på. Han smiler litt til meg og jeg smiler tilbake. Han står der og snakker med de kvinelige passasjerene. De ler og ser ut til å forgude ham. Men vet han hvordan det er å våkne opp til den ene rette kvinnen i 25 år, og med det føle at du er komplett. Tror ikke det nei. Han er nok mer av den typen som våkner opp til forskjellige kvinner hver morgen. Da tror nok han at han er komplett. Så ung og så naiv. Det er trist og tenke på at det er sånne som ham som skal ta over verden. Men ungdommen blir jo gamle de og. Jeg har jo ikke vert gammel bestandig. Jeg var nyutdannet jeg også engang, men jeg hadde ivertfall respekt. Dagens unge

vet ikke hva det ordet er en gang.

Men nå er jeg til veis ende. Toget stoppet og jeg må gå av. Det var på denne togstasjonen for fire år siden de tre vart drept. Her på perrongen. Du kunne se blodsporene et par år etterpå før de fikk vasket det helt bort. Rart at ingen så et det var meg. Alle var så opptatt med sine liv at de ikke la merke til det. Det jeg gjorde va jo å ta skalpellen. Sprette opp personen fra beltestedet til det punktet der ribbeina møtes. Resultatet blir jo at personen ser ned på at innvollene detter ut og at han deretter detter ned på innvollene og gisper etter luften før han sakte dør. Jeg tok skalpellen og tok den med på jobb og vaske den. Deretter brukte jeg den til å operere en pasient med. Slik forsvant blodsporet. Jeg unngikk søl med en gjennomsiktig plastpose oppover armen og en hvit hanske på hånden. Disse brant jeg om og gravde ned med tulipanene. Politiet var jo blinde som muldvarper. Avisene skrev at mordene ble utført med kirurgisk presisjon. Det er jo ganske korrekt siden jeg er en kirurg. Siden det var gått fem år siden "drapet" på min kone, så var ikke jeg en mistenkt lenger.

Jeg kom inn på sykehuset. Smilte til hun som satt i resepsjonen. Hun overså meg igjen. Det betydde jo ikke allverdens det, men det er det små tingene som utgjør hvordan man har det. I dag er det bare en opprasjon igjen. Den er på en pasient som har vært her et par ganger. En "gammel kjenning" som vi pleier å si. Jeg skal lede oppresjonen mens Jens skal være nesteansvarlig. Uansett hvor mye jeg hater å jobbe med den blæra, så er det noe jeg må gjøre. Halvveis ute i opprasjonen skjedde det som jeg nesten ventet på. "Hei gamman nå skal jeg vise deg hvordan det skal gjøres." Jens tok tak i opprasjonsinstrumentene og begynte å jobbe på

en måte jeg adri hadde sett maken til. Det var over på en to tre. Det var nesten nifst å se på. Det var bare et spørsmål om tid før noe måtte gå galt. Heldigvis gikk det bra denne gangen og han bare blungte til meg og gikk. Det feite fornøyde smile hans kommer jeg nok ikke til å glemme med det første.

"bip bip bip!" Det er lyden av å stå opp. Jeg står forran speilet og stirrer på barberkniven. Slike nye greier som barbermaskin tar bort noe av det å være mann. Speilbildet på kniven stirrer tilbake. Det er et tomt blikk som ser på meg. Det var slik for fire år siden også. Vel det betyr kun en ting. Det er dags for å gjøre det. Jeg har tenkt over det en del og det er dags. Ideen må ut i praksis. Det er det samme idag. Gutten står og venter. Han får sin drops. Stillheten på perrongen. Alt er likt. Alt unntatt at jeg har med en skalpell i dag. den skal få sin bloddåp i dag. Jens kommer på toget og smiler litt til meg. Jeg smiler tilbake og tenker at det er det siste smilet han får av meg.

Toget stopper på stasjonen. Jeg går av og følger etter Jens. Jeg tar det

velkjente snittet og ser at innvollene detter ut. Kniven kaster jeg bort. Lyden

av kropp som faller ned på innvoller bryter lyden av travle skritt. En jente

stopper opp å skriker. Det er mørkt og jeg kan endelig hvile med Johanna. Det er slik jeg skal ende. "Øye for øye. Tann for tann."

posted by Bjørn Gjersvik @ 1:11 a.m.